Marinøkler Ivar Heggelund 1999 Selv om marinøkkel Botrychium lunaria er ganske  vanlig, er den likevel  lett å overse. Den står oftest godt kamuflert nede i graset, og den spiller en underordnet rolle i det plantesamfunnet den vokser i. Har den først fanget blikket står den likevel formmessig i kontrast til omgivelsene, og man fornemmer noe trollsk i de stive, mystiske konturene. Navnet har den fått fordi bladplata minner om en type nøkkel som tidligere har vært i bruk over hele Europa. Litt mer sjelden enn vanlig marinøkkel er fjellmarinøkkel Botrychium boreale. Marinøkkel foretrekker sandholdige enger og bakker med smått gras. Den trives godt på kulturbeite og i veigrøfter. I fjellet kan man også finne den i mosen på steiner og berghyller. Marinøklene formerer seg med sporer, men også vegetativt fra yngleknopper på røttene. I det underjordisk stadiet utvikler den seg langsomt og kan leve skjult i årevis i symbiose med sopper. Funn av høstmarinøkkel Botrychium multifidum og handmarinøkkel Botrychium lanceolatum kan få pulsen til å stige hos den mest kresne botaniker. Høstmarinøkkel må regnes som den mest celebre og vakreste av de fire marinøkkelartene en kan finne på våre kanter. Arten har oftest to vintergrønne dobbelt finnete bladplater. Høstmarinøkkel er svært sjelden og fåtallig på voksestedet.

Av og til finner en planter med avvikende trekk slik som denne storvokste marinøkkelen  Botrychium lunaria med tannet bladrand.   Litteratur: Alm, T., Sommersel, G.- A. & Øiesvold, S. 1993: Høndmarinøkkel Botrychium lanceolatum på Sørøya i Finnmark - ny nordgrense. Polarflokken 17 (3) Tromsø Elvestad M. og Heggelund I. 1996, Litt om marinøkler i Nordreisa og ellers. Polarflokken 20 (1) Tromsø